Novellen ”En falkepleiers bekjennelse” er skrevet på en veldig mystisk måte. Forfatteren avslører ikke så mye, han overlater mye til leserne noe som gjør at vi må lese mellom linjene.
Teksten er bygd opp på en fin måte, selv om jeg i enkelte steder følte at spenningskurven ikke var så høy. Novellen blir preget av en veldig trist stemning fordi døden blir nevnt mange ganger. Dette skaper en veldig trist atomsfære.
Det at novellen begynner i in medias res skaper spenning, og gir deg lyst til å lese videre. Det første avsnittet avslører også at vi har med en psykiatrisk hovedperson å gjøre.
Jeg likte å lese den fordi teksten ikke er så vanskelig og forfatteren fyller alle tomme gap, slik at man skjønner slutten og man trenger derfor ikke reflektere over dette.
Det jeg ikke likte med novellen, er den triste stemningen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar